Profeten Jonas – et Herrens sendebud

Leif Fjeldberg

Jonas bok er betegnet som en av de små profetene i Gamle testamente, men det var ikke småting det han var med om. Han var en av de første profetene og levde ca 800 år før Kristus. Tenk å bli svelget av en stor fisk og komme levende ut igjen, det er det vel ingen andre som har opplevd så vidt jeg vet. Men at historien er sann, er det vel ingen tvil om, Jesus selv refererte jo til den i Matt. 12: 39-41 og flere andre steder.

Jonas var sønn av Amittai og var fra Gat-Hefer, et sted i Galilea ca en halv mil fra Nasaret. Gud kalte han til å gå til Ninive, hovedstaden i det assyriske rike med en domsprofeti. Gud ville dømme dem, for deres ondskap var steget opp for Herrens åsyn. Gud følger med i menneskenes ondskap og en dommens dag kommer for alle.

Men det oppdraget likte ikke Jonas. Assyrerne var jo Israels fiender, så kanskje han tenkte at de hadde godt av Guds dom og fortjente ikke noen advarsel, Han hadde i hvert fall ikke noen medlidenhet med dem, så han tenkte at jeg drar vekk fra dette oppdraget. Men hvem kan rømme fra Guds åsyn? Det kan du lese om i Salme 139. I vers 8 står det: "Farer jeg opp til himmelen er du der, eller vil jeg rede mitt leie i dødsriket er du der også." Han vet hvor vi er, og han vet hva vi tenker. Så da Jonas dro til Joppe for ta en båt som skulle til Tarsus og det var jo i Lille-Asia (Tyrkia), så fikk det konsekvenser både for han og for de han var sammen med. Gud sørget for en storm, som gjorde at de holdt på å gå under. Da forsto Jonas at det var Gud som var etter han og han ba om å bli kastet på sjøen, så ikke de andre skulle drukne. De fikk i stedet respekt for den Gud som han hadde med å gjøre. Det er nok mange som ikke tror på historien om fisken som slukte Jonas og at han var i fiskens buk i 3 dager og netter. Men ingen ting er umulig for Gud og dette er jo også et forbilde på at Jesus skulle bli i jorden i like lang tid. Det står at han ropte til Herren og fisken spydde Jonas på land og han fikk en ny sjanse til å gå med budet til Ninive. "Men jeg vil ofre til deg med takksigelsens røst. Det jeg har lovt, vil jeg holde. Frelsen hører Herren til." sa Jonas i 2: 10.

Det var litt av en vei å gå fra kysten og helt til Assyria, men han gikk for å rope ut budet fra Herren. Men så skjedde det Jonas ikke hadde trodd og kanskje ikke ønsket en gang: Folket i Ninive omvendte seg og gikk i sekk og aske. Til og med kongen sto opp fra sin trone og kledde seg slik og ga påbud om faste og omvendelse. De håpet at Gud kanskje kunne angre seg og vise nåde. Ja det kan han, til alle som omvender seg. Han sparte Ninive da som han tilgir alle som av hjertet omveder seg.

Det rare var at Jonas ble ikke glad for omvendelsen til Ninives befolkning. Han satte seg utenfor byen under et kikajontre og ventet på at Gud skulle utslette dem. Tenk at han ikke hadde nød for Ninives befolkning. I stedet ble han sur fordi treet visnet så han ikke fikk skygge. Da ble han refset av Gud som sa: "Skulle jeg ikke ha meddynk med Ninives

befolkning, mer enn 120.000 mennesker som ikke har vett på forskjell på høyre og venstre – og dertil en mengde dyr." Til og med dyrene hadde Herren omsorg for. Jonas var et sendebud fra Herren og det er vi også. I 2 Kor: 5.20 kan vi lese: "Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted, la dere forlike med Gud! Så spørs det hvor mye medlidenhet og nidkjærhet vi har i vår gjerning som Kristi sendebud. Det er en hel verden som trenger å høre budskapet om Guds frelsende barmhjertighet og nåde.

Tilbake til Norske siden